– Jeg husker det veldig godt: Jeg var fem år og mamma som dro meg med og ville spille fotball med meg på den fotballøkka. Mamma var faktisk ganske god! Og vi spilte, vi to, da det kom en kar forbi. Han ville snakke med mamma. Jeg holdt meg i bakgrunnen og hørte ikke hva de snakket om, men jeg så på kroppsspråket at mamma ble engstelig underveis. Jeg skjønte at jeg måtte hjelpe, for mamma behersket ikke norsk så godt den gangen. Han ville at jeg skulle begynne å spille på laget hans, mens mamma trodde dette betydde at jeg måtte flytte. Da misforståelsen ble oppklart, var alt greit.
Greit?

«Mo» ble etter hvert profesjonell fotballspiller, der han fikk demonstrert talentet sitt med karriere for TUIL og TIL – i tillegg til et opphold i Sarpsborg 08. Og likevel er fotballkarrieren hans det minst interessante i denne historien. Tenk bare på mamma!

– Jeg tror vi var de første fra Somalia som flyttet til Kroken, og jeg var to år da vi kom hit. Senere kom det mange flere. Mamma engasjerte seg, som en «inkluderingsminister», og ofte var fotballøkka arena. Minst et par ganger i året hadde vi hele dager der vi spilte fotball og grillet, folk fra Somalia, Iran og Norge – og mange flere. Mamma lærte seg norsk mye fortere enn pappa, på grunn av dette engasjementet, og så inviterte hun folk hjem. Hele tiden. Det var alltid så vanvittig mange mennesker hjemme hos oss at jeg selv ofte ble sliten av det, men jeg forstår jo at det var viktig, sier han.

I dag forstår han hvor viktig det var at mamma kunne hjelpe nordmenn og innvandrere til å forstå hverandre.


– Ett av rådene hennes kan vi flire av: «Hvis du går på bussen, må du aldri sette deg ved siden av en nordmann. Du setter deg på et sete som er helt ledig!» Det kan selvfølgelig høres ut som en advarsel mot rasisme, selv om vi vet at det handler om at nordmenn er vant til god plass, og dessuten blir ubekvem med å få fremmede tett innpå seg, smiler han.

«Mo» skulle selv bli aktivitetsguide i idrettsrådet. Men enda viktigere er det at han i dag jobber i Nav, der oppgaven handler om å hjelpe flyktninger og asylsøkere inn i arbeid
.
– Ingenting går av seg selv! Å sende en CV og underskrive med «Mohammed» kan føre til at hele henvendelsen blir oversett, advarer han.

Hans egen metode består i å bli virkelig godt kjent med klienten han jobber for. Deretter handler det om å få mulighet til å avvikle et møte på 20 minutter mellom klienten og den mulige arbeidsgiveren. Da blir «Mo» med.

– Målet er jo i første omgang å få på plass ei ordning om ei praktikantordning, der arbeidsgiveren ikke må betale noe i lønn, men jeg har opplevd at disse møtene har snudd opp-ned på hele situasjonen, og der «praktikantordningen» har blitt gjort til «prosjektstilling». Dette elsker jeg! Da føler jeg at jeg har verdens beste jobb! Ofte er det snakk om høyt kompetente mennesker, der skillet går på språkbarrierer og formalitetene knyttet til utdannelsen. Min erfaring er at næringslivet ønsker å delta i

«Mo» er kjent i det meste av Tromsø. Han forbindes som den fotballspilleren han var; den humørfylte som fant på løsninger som var uventet for de fleste. Som toppidrettsutøver kommer han fra en kultur der det er mer meningsfullt å telle triumfer enn nederlag. Alt dette stemmer, uten at det samtidig betyr at hans eget liv har vært sorgløst. På dramatisk vis mistet han sin søster, som omkom i brann. Bare timer før han skulle lede TUIL som lagkaptein mot Rosenborg på Lerkendal, fikk han beskjed om at pappa var død. Mamma og tvillingssøsknene har flyttet sørover. Av hele den familien som en gang for lenge siden var de første somaliske innvandrerne i Kroken, er det bare han igjen nå. Sånt er vemodig, men likevel er det sånn at de fleste av livets tunge utfordringer blir litt mildere, dersom man har en grunnleggende holdning om at man elsker mennesker.

– Jeg har to døtre som kan løpe fritt rundt og som får vokse opp med å oppleve det beste med Kroken. Jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke om denne blokka og denne oppgangen, men den er helt syk! I positiv forstand!! Jeg var på vei hjem, kort tid etter jeg flyttet inn, og for meg var det helt naturlig å hjelpe Randi med handleposene opp trappene. Jeg ble møtt med «Så trivelig med en ung mann, vi var så redd for forgubbing», og «Herregud, har du barn, så får vi endelig litt lyd her igjen». Plutselig får jeg en bolle fruktsalat på døra av en nabo, og invitasjon til «gangmøter», der vi skal diskutere nye farger på veggene og hvordan vi skal pynte til jul og arrangere julegløgg, smiler han.

Utsikt og nærhet til natur er viktig.

Men til slutt handler alt om mennesker.