– Jeg ønsker jo selvsagt først og fremst å være en «gledesprest», og forbindes med de aller største av livets øyeblikk. Konfirmasjonen. Bryllupet. Eller dåpen, der jeg for litt siden opplevde at jeg hadde døpt både mammaen og pappaen til dåpsbarnet. Hvem vil ikke forbindes med slike øyeblikk? Samtidig må jeg si at jeg aldri føler meg nærmere selve livet enn i rollen som begravelsesprest. Fire juler på rad ble jeg nødt til å besøke familier og formidle dødsbudskap; én gang på lille julaften og tre ganger på selve julaften. Jeg tror ikke jeg trenger å fortelle hvor fælt dette er, forteller han.
I møtet med tragedier og dyp sorg blir ryktet til en bydel forferdelig lite viktig. Da blir vi alle like. Vi blir alle små og sårbare.